Nebysamlingene

v/ Svein Magne Olsen

Postboks 48

4096 Randaberg

Tlf.: 

51 41 70 45

90 60 60 65

E-post: 

sveinmo@broadpark.no

Fra tidlige tider var veinettet dårlig utbygd i Norge. Det meste av varetransporten gikk derfor vinterstid med slede. Is på elver og vann gav muligheter for ferdsel langs vassdragene og snøen jevnet terrenget, slik at man ikke i samme grad var avhengige av et godt utbygd veinett.

Norge har, mellom annet av denne grunn, en viktig kulturskatt knyttet til de mange typer sleder både for vare- og persontransport. De fleste hadde et nytteformål, men vi har også mange sleder hvis hensikt var å vise rikdom og status.

Det er grunn til å tro at man nyttet primitive sleder fra folk tok landet vårt i bruk. Faste ferdselruter fikk vi trolig fra den tid forfedrene våre ble bofaste, en gang rundt 4000 f. Kr. De eldste bevarte sledene er imidlertid bare ca. 1200 år gamle, og er funnet i vikingtidsgravene (Gokstad og Oseberg). Det er påfallende likheter mellom grunnprinsippene i disse sledene og sledetyper som har vært i bruk helt opp til våre dager, særlig gjelder dette arbeidssleden.

Nedenfor er gitt en grov oversikt over sledetyper som var i vanlig bruk i Norge i perioden 1750 – 1950 knyttet til persontransport eller en kombinasjon av lettere varetransport og persontransport. Sleder bygd for nyttetransport knyttet til jord- og skogbruk eller tyngre varetransport er av plasshensyn utelatt i denne artikkelen.

På 1700-tallet var fortsatt krubbesleden den vanligste typen sleder for persontransport. De eldste sledene som er bevart av denne typen er fra 1600-tallet, men man kan ikke utelukke at den var i bruk før.

Sleden er formet som en smal og dyp kasse satt på meier. Midt på fatingen er det laget utsparinger, slik at inn- og utstigningen for passasjerene skulle bli lettere. Både for- og bakstykket står vinkelrett på sidekantene. Bak er det gjerne  håndtak for kusken, som kunne stå på meiene bak sledekassen. Frontstykket er gjerne noe forhøyet slik at det kunne ta imot snø og is fra hestehovene. Sledene er ofte rikt dekorert på yttersidene med treskjæring, vanligvis flatskurd. Sledene er også gjerne malt i mørke farger; brunt, blått eller sort.

Sleden er beregnet for to personer i tillegg til den som kunne stå bak på meiene. Det var vanligvis plassert to reiseskrin inne i sledekassen, en i hver ende, disse fungerte som seter.

Selv om sledene er relativt tunge, var de normalt bare forspent en hest.

Alt på 1600-tallet finner vi eksempler på at krubbesleden endrer form. Vi har noen bevarte eksemplarer på at sleden får en ny utforming i framenden, mens det alderdommelige fra krubbesleden blir beholdt i bakre enden. Framme blir det tverre frontstykket erstattet av en dyre- eller fuglefigur. Dette er nok overgangsformer fram mot den sledetypen som ble dominerende resten av perioden, nemlig spissleden. En slik utvikling er ikke spesiell for Norge, vi finner lignende forhold i mange land i Europa.

Denne utviklingen hadde ulik takt rundt om i landet. I enkelte strøk i landet holdt krubbesleden stand mye lengre enn i byene og i de sentrale østlandsstrøkene.

Utviklingen gikk enkelte steder så raskt at den første type spissleder, barokksledene, var dominerende alt i andre halvdel av 1700-tallet. Men utviklingen gikk videre, og i løpet av de neste hundre årene hadde vi hatt fire ulike typer spissleder.

Den første typen, spissleder med barokkfating, kom altså i bruk på 1700-tallet og karakteriseres av den åpne spalten mellom ryggstykket og sidekantene. Sidekantene er rette med en jevnt buet kantprofil. Frontpartiet er relativt bredt og ender opp i en karakteristisk bakoverkrøll. Et reiseskrin plassert bak i fatingen, utgjorde setet i sleden. Kantprofilen på sidestykkene endte vanligvis i to håndtak, som var til å holde seg i for kusken som sto bak på meiene. Mange barokksleder har veimeier, en innretning som, i likhet med reiseskrin som sete, er en arv fra de tidligere krubbesledene. Barokksledene var gjerne fint dekorerte, både med treskurd på for- og bakstykke og med dekormaling. Denne sledetypen fikk ulik utforming, dels knyttet til geografi, men trolig også knyttet til tradisjon og håndverksmessig kunnskap.

Den neste typen spissleder, rokokkosleden, vant innpass i slutten av 1700-tallet og var dominerende fram mot 1825 – 35, litt varierende mellom by og land og landsdeler imellom. Det karakteristiske trekket ved rokokkosleden er at rygg- og sidekantene i setet nå er føyd sammen og gitt en mer avrundet form enn tidligere. Fronten er mer avsmalet og ender vanligvis opp i et skåret ornament med mer eller mindre plastisk utforming, ofte som et skjell, et overflødighetshorn, et løvehode eller et plantemotiv. Setekarmene utstyres gjerne med malte speil i en ornamental innramming, og ofte finner vi vakre motiv malt i speilene.

Før midten av 1800-tallet hadde empiresleden, den neste generasjon spissleder, overtatt. Sledene karakteriseres av et mer avrundet, organisk utformet sete og av et frontbrett som igjen har blitt bredere. Frontbrettet blir utformet enten av et bueformet trebrett, gjerne med en dekorativ treskurd i ytterkant, eller noe senere av en skjerm av ståltrådnetting. Dekorasjonene blir også enklere. Vanligvis begrenses den til en bord som følger setekarmens overkant eller en medaljong midt bak på setet. Også på denne sledetypen er det vanlig med håndtak som går ut fra setestykkene, beregnet for kusken som kan stå bak på meiene.

Den siste generasjon spissleder kalles gjerne travsleder. De kom i bruk fra midten / siste halvdel av 1800-tallet og var i bruk til sledetransport med hest ble avløst av bilen. Sleden får nå en helt flat bunn, skvettskjermen gjøres vanligvis lavere og utføres nesten alltid av en nettingskjerm. Håndtakene bak på setet blir gjerne erstattet av en gripebøyle øverst på seteryggen, og sledene utstyres ofte med en hundsvott, et enkelt kuskesete. Dekorasjonen begrenses vanligvis til dekorasjonsstriper. En annen nyhet er at dragene ofte gis en ny utforming, man får de buete travdragene som utnytter hestens trekkraft bedre.

Spissledene har alltid vært statussymboler. På mange gårder la man stor vekt på å ha én eller flere spissleder som var særlig fint utformet (kirkesleder), og på storgårdene hadde man seletøy, særlig høvre og bogtrær, som hadde samme fine kvalitet hva angår trekjæring og maling.

Spissledene ble vanligvis laget av profesjonelle håndverkere. Ved siden av den rene snekkerferdigheten krevdes det kyndighet både i treskjæring, smijernarbeid, dekorasjonsmaling og som salmaker / tapetserer.

På 1600-tallet skilte man mellom ”karlesleder” og ”kvendesleder”, dvs manns- og kvinnesleder. Når man i skifter og andre sammenhenger fant det hensiktsmessig å operere med to kategorier kjøresleder, må dette skyldes visse forskjeller i utseende og / eller utforming som gav seg utslag i skiftetakstene. Man kan også konstatere at kvinnesledene jevnt over ble høyere taksert enn mannsledene et stykke inn på 1700-tallet. Sannsynligvis hadde kvinnesledene mer skårne og malte dekorasjoner og de var gjerne også romsligere enn mannssledene.

Denne forskjellen har holdt seg helt fram til sledetypen gikk ut av bruk. Damesleder er altså romsligere, mer bekvemme, har høyere ryggstøtte og god plass til bena, sett i forhold til spissledene. Det er vanlig at kvinnesledene er så brede at man kan ha benene inne i fatingen, mens man på mannsledene måtte sitte med benene på meiene. Damesleden er likevel fortsatt lett, og beregnet for bare én person og trukket av én hest. Kjørekaren satt bak på hundsvotten, og sleden var gjerne utstyrt med fotbrett og i noen tilfeller med pedal til et skrensejern (bremse) på den ene meien.

Nok en sledetype som har mange fellestrekk med spissleden, er bredsleden. Bredsleden har samme form som spissleden med ett baksete, men setet har plass for to personer. De eldste bredsledene, som vi kjenner fra midten av 1800-tallet, har håndtak ut bak fra setesidene som kusken kunne holde seg i når han stod bak på meiene. På nyere sleder var det oftest et kuskesete. I sjeldnere tilfeller kan man også se bredslede uten kuskesete bak, men med en kuskebukk foran. Noen kan også ha et nedfellbart motsete for to personer inne i fatingen. På tidlige sleder var frontbrettet av buet tre, senere av bøyd blikk eller ståltrådnetting. Som pynt øverst på fløyen kan det på finere sleder være montert en tomløper av nysølv og lykter. Meiene avsluttes gjerne forover fra frontbrettet med nysølvknotter eller i noen få tilfeller med stiliserte ørnehoder. Bredsledene kan være forspent én eller to hester.

Bredsleden var standard utrustning på alle skysstasjoner hvor det var noenlunde stabilt snøføre vinterstid. Sledetypen var i bruk helt fram til bilen overtok transportoppdragene.

Sluffe er betegnelsen for en kategori sleder som ofte var kombinasjonskjøretøy, man kunne frakte mindre varer kombinert med personer. Et karakteristisk trekk ved sluffen er at den har en flat bunn under hele sleden. Svært mange sluffer er dessuten  utstyrt med veimeier.

Karmsluffa er den enkleste typen. Den er trolig en videreføring av de gamle karmsledene som man kan finne spor av tilbake til middelalderen. Understellet er som på en arbeidsslede, grovt og enkelt utformet. Fatingen er lav og ofte smalere enn meiebredden. Sidekarmene er gjerne litt nedsvingt ved innstigningen til fremsetet. Det kan gjerne være to seter og oftest er begge setene festet slik at de er flyttbare. I mange tilfeller var de så enkelt utformet at de bestod bare av to bord på tvers av sidekarmene.

Kjøkkensluffa er en videreutvikling av karmsluffa. Den er mer forseggjort og har en enklere underbygning. Den har fortsatt lave sidekarmer, og sidekarmene er gjerne forsynt med glideskinner av jern hvor setene kan skyves frem eller tilbake. Setene er gjerne også mer forseggjorte og er gjerne utstyrt både med armlener og ryggstøtte. I noen tilfeller har man et fast hovedsete og et flyttbart tilleggsete. Frontbrettet kunne være laget av tre eller blikk.

Oppslagssluffen er gjerne en større og mer forseggjort sluffe. Sidekarmene er høyere og ett av setene er fast, mens det andre kan slås forover og ryggen utgjør dermed et lasteplan. Frontbrettet var ofte av bøyd blikk eller dampbøyd tre. Ofte var frontbrettet utstyrt med en tomløper i nysølv eller messing i overkant.

En del av disse sluffene hadde kurvflettede karmer og fikk derfor navnet kurvsluffer. Kurvsluffene var nesten alltid utstyrt med veimeier, de hadde i tillegg ofte noe smalere sporbredde.

Noen sluffer hadde samme form som oppslagsluffene, men med faste seter. Disse var beregnet for ren persontransport . De hadde oftest to seter, men vi har også eksempler på slike sluffer med tre seter. Da er det midterste setet vendt bakover. Man kaller gjerne de største for herregårdssluffer. Herregårdssluffene hadde gjerne mer komfortable seter og var gjerne finere utført m.h.t. snekkerarbeidet og tilleggsutstyr, så som tomløpere i nysølv. Sluffer med to faste seter for ren persontransport var vanlige på mange skysstasjoner.

En sledetype som er spesiell for Vestlandet, men som også forekommer i Agder og Telemark og unntaksvis andre steder er den såkalte kanen. Noen vil karakterisere den som en karmsluffe, men det er mer korrekt å gi den en egen typebetegnelse.  

Fatingen på kanen har form som en arbeidskjerre eller fjærkjerre. På noen av kanene er fremkanten av sidekarmene noe nedsvingte. Fatingen er plassert oppå et meiepar som er relativt grove. Kanen kunne ha ett eller to seter som hviler på sidekarmene. I noen tilfeller er setene utformet med styrekanter slik at de kan føres frem og tilbake på sidekarmene. I andre tilfeller er kanen forsynt med en glideskinne på sidekarmene hvor setene kan skyves frem og tilbake, eventuelt løftes av. Også kanen var et kombinasjonsredskap for vare- og persontransport.

Kanen var sjeldent utstyr med noen dekorasjoner, i høyden kunne man ha et lavt frontbrett av tre, blikk eller netting og noen dekorasjonsstriper langs ytterkantene. Kanene var gjerne malt i mørke farger.

Opphavet til kanen er ukjent, men trolig er dette bare en spesiell videreutvilking av en arbeidsslede, og den kan derfor være svært gammel i sin opprinnelige form.

I Norge finnes avslutningsvis en spesiell sledetype beregnet for persontransport og som er svært smalsporet, gjerne bare 35 cm, men med brede veimeier. Den kalles husk. Man antar at husken ble utviklet i Østerdalen tidlig på 1800-tallet, den gikk da under navnet huskomhei.

Sleden har et langt sete hvor det er plass til to – tre personer etter hverandre og hvor de har bena plassert på støtter til veimeiene. Husken har ofte høy ryggstøtte og høye, gjerne hengslede sidekarmer. Sleden har videre som regel en relativ høy skvettskjerm av bøyd blikk, gjerne utstyrt med en tomløper av messing. På mange husker er seteryggen også utstyrt med et messinghåndtak, slik at man kunne ha en ekstra passasjer stående på meiene bak.

Husken hadde størst utbredelse i Østerdalen, hvor den gjerne ble nyttet av tømmermerkerne. Den gikk derfor også under navnet merkerhusk. Et lavt tyngdepunkt og solide veimeier gjorde til at den lettere enn andre sledetyper, kunne ta seg fram langs dårlige veier.

Ut over disse mest vanlige (norske) sledetypene for persontransport, ble det både laget og importert andre typer sleder, som for eksempel vis-á-vis sleder, wagonette-sleder med flere. Disse hadde alle mindre utbredelse og de fantes i et mindre antall. De var mest brukt i byene og på storgårdene.